Kunsten å tenke negativt

Gjesteblogger: Anne Kristine Bergem, psykiater og spaltist

En ung gutt jeg kjenner kom hjem fra skolen en dag og fortalte at han og de andre elevene hadde fått beskjed om å tenke positivt.

Oppfordringen hadde kommet da de forberedte seg til et eksternt besøk i klassen, av en som skulle fortelle om temaet psykisk helse. De hadde blitt fortalt at det var viktig å tenke positive tanker og legge bort bekymringer og negative tanker. 

Den unge mannen fnyste lett av oppfordringen. «Det går jo ikke an å gå og tenke positivt hele tiden,» sa han. «For det er jo ting som er leit og vanskelig, og hvis tankene som handler om det som er vondt bare fortrenges, vil de til slutt samle seg opp og overvelde deg helt. Og hva gjør du da?»

Jeg applauderte innvendig. «Nettopp,» sa jeg. «Sånn er det.»

La meg bruke en metafor for å forklare hva jeg mener. Jeg er personlig ikke så glad i å gå på ski, men når det gjelder å bruke skigåing som metafor, liker jeg det godt. Og for mange år siden lærte jeg faktisk barna mine å gå på ski.

Det er mye som er viktig når man skal lære barn å gå på ski. Teknikk, smøring, fiskebein og å svikte i knærne i nedoverbakkene, for å nevne noe. Poenget med å gå på ski er å gli framover med god rytme i fine løyper. Forhåpentligvis er det det man bruker mest tid på også. Men av og til går man på trynet, bokstavelig talt. Har man litt for stor fart i nedoverbakken slik at man ikke klarer svingen i enden av bakken, fyker man ut av løypa og ender på hodet i en snøfonn med staver og ski i et eneste kaos.

I sånne situasjoner hjelper det lite med fancy utstyr og riktig smøring.

«Det eneste som virkelig betyr noe, der man ligger og kjenner snøen i nakken, er evnen til å komme seg opp igjen.»

Man må ha lært å stokke staver og ski på riktig måte, få tyngden inn under kroppen, og komme seg på beina igjen. Det er ikke lurt å bli liggende i en snøfonn så lenge av gangen. Derfor lærer vi barn som skal begynne å gå på ski om det å falle og det å komme seg på beina igjen. Og for å skjønne at vi må lære barna disse ferdighetene, må vi innse at muligheten for å falle finnes, og at risikoen faktisk er ganske så stor for at det kommer til å skje med de aller, aller fleste. Og at det kommer til å skje flere ganger.

Vi trenger ikke være negative og tenke «Det er ikke vits i å gå på ski, for jeg kommer bare til å falle hele tiden. Jeg er dum og klossete.» Men vi kan tenke «På en skitur er det mulig å falle», og ta konsekvensen av det. Vi må altså tenke negativt, og vi må vite at det er greit å tenke negativt. Hvis barnet har en forelder som sier «Du kommer aldri til å falle, vennen min, for du er så flink. Det er ikke vits i å tenke på sånt. Tenk positivt!», så har ikke barnet muligheten til å lære seg å falle og å komme seg opp igjen. I verste fall vil barnet bruke så mye krefter på å unngå å falle at hen ikke klarer å være aktivt tilstede i selve opplevelsen heller.

Sånn er det også med psyken.

«Vi trenger å være forberedt på at det vil skje vonde og vanskelige ting i livet, og at følelser som sorg, frustrasjon, fortvilelse og tristhet vil komme til å dukke opp flere ganger. Da trenger vi erfaring med at det også er mulig å utholde.»

Vi trenger å vite at det ikke er så farlig å gå på trynet i overført betydning heller. Vi kommer oss opp igjen etter hvert, og det er betydelig lettere når vi vet hva vi skal gjøre. Hvis vi også slipper å tenke at vi falt fordi vi gjorde feil, eller ikke var flinke nok, er det en stor fordel.

Det forskes mye på hva vi trenger for å ha gode liv og god psykisk og fysisk helse. Det er mange steder det går an å lese om hva vi mennesker trenger for å ha det godt. Problemfrihet, vellykkethet og det å tenke positivt er ikke blant de viktige tingene i livet.

Oppfordringene vi får for å skape oss gode liv, er å knytte bånd til andre mennesker, å være oppmerksomme og tilstedeværende, å være aktive, fortsette å lære, samt å gi til andre. Min påstand er at alle disse faktorene krever i like stor grad evnen til å leve med vonde følelser som gode følelser, og å tåle psykisk smerte like mye som å kjenne lykke. Det viktige budskapet fra forskningen er å legge vekt på gode relasjoner og aktiv deltakelse i eget og andre liv, slik jeg leser det.

Når det gjelder oppfordringen til å tenke positivt, står en overflod av selvhjelpsbøker og mentale trenere i kø for å hjelpe oss til å det. Men det vi egentlig trenger er oppmerksomt  tilstedeværende mennesker i livene våre som kan lære oss å tenke negativt.

Denne artikkelen ble først publisert på nettsiden til RVTS Sør.

Om forfatteren

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste – nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår. 

Videre lesing fra MadeToGrow: 

Visste du at du blir smartere av å gjøre feil?

Vil du følge med videre? Følg oss gjerne på Facebook, Instagram og LinkedIn for oppdateringer. Meld deg også gjerne på nyhetsbrevet vårt – som blir utsendt annenhver uke.