Vi har aldri hatt mer. Hvorfor har så mange det likevel ikke bra?

Vi lever i den rikeste og mest teknologisk avanserte tiden i menneskehetens historie. Likevel rapporterer stadig flere om stress, ensomhet, psykiske plager og mangel på mening.

Hva om vi måler feil ting? Hva om målet ikke bare er økonomisk vekst, men at mennesker faktisk skal ha gode liv?

4. juni deltok jeg på Livskvalitetskonferansen arrangert av Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet. Temaet var enkelt – og samtidig kanskje et av de viktigste spørsmålene vi står overfor som samfunn.

Dina von Heimburg, Førsteamanuensis og leder av WellFare ved NTNU sa:

Vi bør bygge økonomien basert på det som skaper livskvalitet.

Det er egentlig et radikalt utsagn. For i dag gjør vi ofte det motsatte. Vi spør:

«Hvordan kan vi skape økonomisk vekst?»

Og håper at livskvalitet kommer som en konsekvens.

Livskvalitetsøkonomien snur spørsmålet: «Hva skaper gode liv?» Og hvordan bygger vi økonomi, politikk og arbeidsliv rundt det?

Det mest interessante var ikke diskusjonen om nye indikatorer som kan erstatte eller supplere dagens målesystem – Brutto Nasjonalprodukt (BNP). Det mest interessante var å oppdage hvor langt mange land allerede har kommet. Mens debatten i Norge fortsatt ofte handler om hvorvidt livskvalitet bør måles i tillegg til BNP, arbeider flere land med noe langt mer grunnleggende:

Hvordan bygger vi styringssystemer som faktisk hjelper mennesker, samfunn og natur å blomstre – ikke bare økonomien?

En stille global bevegelse

På konferansen ble det vist eksempler fra hele verden. Wales, Finland, New Zealand, Nederland, Singapore og mange andre land eksperimenterer nå med nye styringsmodeller der livskvalitet, framtidige generasjoner og langsiktig samfunnsutvikling får større plass i beslutningene.

Det interessante er ikke indikatorene i seg selv. Det interessante er at de representerer en ny styringslogikk. Politikk vurderes ikke bare ut fra økonomiske konsekvenser, men også ut fra hvordan beslutningene påvirker framtidige generasjoner og samfunnets samlede utvikling.

Hva vi kan lære av disse landene og hva det kan bety for ledere og arbeidsliv, gleder jeg meg til å dele mer om – og diskutere, sammen med dem som kommer på Sommerro på Langeli, i samarbeid med Open Innovation Lab, 22. juni.

Kanskje Norge står ved et veiskille

Norge har allerede tatt viktige steg. Regjeringens livskvalitetsstrategi, Helsedirektoratets arbeid og økende interesse for folkehelse, psykisk helse og bærekraft peker alle i samme retning.

Samtidig er det fortsatt BNP som dominerer den offentlige samtalen om fremgang. Det er forståelig. BNP er enkelt å måle, men det forteller lite om ensomhet, psykisk helse, tillit, mening, om naturens tilstand og lite om hvilke konsekvenser dagens beslutninger får for kommende generasjoner.

Vi har derfor mye arbeidet som skal fortsatt gjøres – og det kan vi gjøre på både individnivå og i arbeidslivet.

Spørsmålet er altså ikke lenger om dette skjer. Spørsmålet er hvor raskt utviklingen vil gå – og hvem som vil være med å forme den.

Gallup – Tallene fikk meg til å stoppe opp

Gallup publiserte nylig sin globale arbeidslivsundersøkelse. Bare 20 prosent av ansatte oppgir at de er engasjerte i jobben sin. Bare 34 prosent sier at de trives og har det bra.

Tenk litt på det. Dette skjer samtidig som vi har mer teknologi, mer kunnskap og flere muligheter enn noen generasjon før oss.

For kanskje handler utfordringen ikke om at mennesker har blitt svakere. Kanskje handler det om at vi har blitt veldig flinke til å optimalisere systemer, økonomi og teknologi – men mindre flinke til å bygge samfunn og arbeidsplasser som mennesker faktisk er skapt for å leve i.

Hva hjelper det med økonomisk vekst dersom stadig flere er stresset, ensomme eller mister troen på framtiden?

Hva hjelper det med kunstig intelligens dersom vi ikke samtidig blir klokere på hvordan vi bruker den?

Kanskje er dette det viktigste spørsmålet i vår tid:

Hva om målet ikke først og fremst er å skape mer økonomi – men å skape flere gode liv? Hva tenker du?

Er BNP fortsatt det beste kompasset for samfunnsutvikling – eller trenger vi et bredere kart for å navigere framtiden?

Dette er spørsmål jeg tror vil prege de neste tiårene. Det er nettopp derfor jeg har invitert til Sommerro på Langeli 22. juni, i samarbeid med Open Innovation Lab of Norway og Truls P. Berg, som kom ut med artikkelen Fra stress og tidsklemmer til Sommerro… en dag viet gode samtaler. Ikke fordi jeg tror jeg sitter på svarene, men fordi jeg tror vi trenger flere arenaer hvor vi kan stoppe opp, tenke sammen og utforske hvordan fremtidens arbeidsliv faktisk bør se ut.

Ikke bare for virksomhetene, men også for menneskene. Vil du være med?

Inspirert hilsen