Ja, vi elsker dette landet … men gjør alle det?

Snart skal vi igjen stå samlet og synge: Ja, vi elsker dette landet. Barnetog. Flagg. Fellesskap. Frihet.

Og kanskje trenger vi akkurat det nå.

For det er mye å være takknemlig for i Norge. Høy tillit. Trygghet. Demokrati. Natur. Muligheter. Samtidig kjenner jeg på et spørsmål som blir vanskeligere å ignorere:

Føler alle at de hører til i dette landet vi elsker?

For bak festdagene og flaggene finnes også et annet Norge. Et Norge med økende utenforskap. Barn som ikke finner sin plass i skolen. Unge som mister troen på fremtiden. Voksne som kjenner seg utmattet, ensomme eller frakoblet. Mennesker som opplever at de ikke passer inn i systemene rundt dem.

Og kanskje er noe av det viktigste vi kan gjøre nå, å tørre å stille noen litt større spørsmål.

Den britiske pedagogen Sir Ken Robinson hevder:

“We are educating people out of their creativity.”

Han mener at mange av systemene våre er designet for en annen tid. For industrialisering. Standardisering. Effektivitet.

Jeg tror ikke dette bare gjelder i skolen. Jeg tror vi forsøker i for stor grad å tilpasse mennesker til systemer de egentlig ikke er laget for. Når barn ikke klarer å sitte stille. Når unge mister motivasjonen. Når voksne blir utbrente eller kjenner seg tomme i arbeidslivet.

Da spør vi ofte: Hva er galt med mennesket?

Men kanskje burde vi oftere spørre: Hva er det mennesket forsøker å passe inn i?

Jo mer jeg forsøker å forstå disse mønstrene, jo mer slår det meg hvor mye av samfunnet vårt som er bygget rundt én type intelligens. Den som gjør at vi produserer mer, jobber raskere optimaliserer mer og prestere bedre.

Vi har blitt ekstremt gode på effektivitet og økonomisk vekst, men kanskje ikke like gode på: – mening – tilhørighet – relasjoner – psykisk helse – menneskelig utvikling. Som en klok mann jeg møtte sa; «Det er bare i et overskuddssamfunn vi ikke har bruk for alle…»

Og kanskje er det derfor så mange kjenner på en form for frakobling eller utenforskap, selv i et av verdens rikeste og tryggeste land.

For hva er egentlig et vellykket samfunn?

Er det bare hvor mye vi produserer? Hvor høyt BNP vokser? Hvor effektive vi blir? Enda mer velstandsutvikling – i et av verdens rikeste land?

BNP måler aktivitet. Men det måler ikke nødvendigvis livsglede, helse og livskvalitet.

Det sier lite om: – barn gleder seg til å gå på skolen – mennesker kjenner mening i arbeidet sitt – relasjoner holder oss oppe når livet blir vanskelig – eller om samfunnet vårt faktisk hjelper mennesker å blomstre.

Det vi måler, former også hva vi bygger. Og kanskje har vi i for stor grad bygget systemer som er gode på prestasjon – men svakere på menneskelighet. Samtidig tror jeg ikke løsningen ligger i mindre ambisjon eller mindre utvikling.

Jeg tror løsningen ligger i å utvide hva vi mener med verdi.

For kanskje er intelligens også noe annet enn bare produksjon og effektivitet. Intelligens handler også om: – evnen til å skape tilhørighet – bygge fellesskap – ta vare på naturen – forstå menneskelig kompleksitet – og utvikle samfunn hvor flere mennesker faktisk kan blomstre og bidra positivt.

For mennesker trenger mer enn bare systemer som fungerer på papiret. Vi trenger mening, mestring, relasjoner, trygghet, håp og følelsen av å høre til.

Kanskje er det nettopp dette 17. mai også handler om. Ikke bare friheten til å prestere eller lykkes, men friheten til å være menneske. Til å kjenne verdi. Til å oppleve tilhørighet, også når livet blir krevende.

For hva hjelper det å bo i et rikt samfunn hvis stadig flere mennesker føler seg fattige på mening, fellesskap og håp?

De viktige samfunnsflokene

Siden oktober har jeg hatt regelmessige live sendinger (Ukas Gnist) på LinkedIn (som også kan sees i ettertid), samt at jeg stadig mer fokuserer på disse større systemparadoksene og samfunnsflokene i både kurs og foredrag.

18. mai er Marius Brustad fra NAV Asker min gjest i Ukas Gnist. Han arbeider tett på noen av de mest komplekse samfunnsflokene vi står i, blant annet knyttet til ungt utenforskap og inkludering gjennom sitt arbeid i og rundt NAV-systemet.

Det som gjør inntrykk på meg med Marius, er ikke bare hva han jobber med, men hvordan han ser mennesker og hvordan han dedikert jobber med noen av de mest krevende samfunnsflokene vi har.

Han har selv erfart motgang og stått på begge sider av systemet. Kanskje er det nettopp derfor han er så opptatt av ett grunnleggende spørsmål:

👉 Hvordan bygger vi et samfunn der flere faktisk opplever at de hører til? Og kanskje er det et spørsmål vi alle bør ta med oss inn i årets 17. mai-feiring.

For jeg tror ikke fremtidens viktigste innovasjon bare handler om teknologi og økonomisk utvikling. Jeg tror den handler om hvordan vi utvikler samfunn, arbeidsliv og systemer som hjelper mennesker og natur å blomstre sammen.

Fra vekst … til liv.

Og kanskje det er det mest intelligente vi kan gjøre fremover; å bygge et samfunn hvor flere mennesker kan kjenne:

👉 Ja, jeg elsker dette landet. Fordi jeg hører også til her.

Inspirert hilsen